Senaste inläggen

Av Rhetorica - 28 juli 2011 00:26

Det kommenteras flitigt det här med hur det norska folket reagerar med sammanhållning i den situation som uppstått. Men det är kanske inte så konstigt egentligen. Titta på vår historia.


Först 1905 fick vi full självständighet. Sen två världskrig på det. Där det andra världskriget kom att prägla även min uppväxt. Både genom de berättelser jag växte upp med, om ockupation, ransonering, Grini (nazistiskt fångläger i Norge under kriget), slaget om Narvik, och om motståndsrörelsen, men även på andra sätt.


Jag lekte i radiogrottor där människor jag kände hade gömt sig för att lyssna på nyheter från England. I vissa av dem fanns det en radio kvar. I en av dem en hjälm från en tysk soldat. Jag lekte med hornminor som flutit i land. Rostiga, men i övrigt intakta. Kriget var över sedan mer än 30 år, men på sitt vis var det fortfarande närvarande.


Och mer än något annat var begreppet frihet närvarande. Frihet och demokrati. Så det kanske inte är så märkligt att det norska folket reagerar som de gör när allt kommer omkring. Jag tror inte någon av oss vet något annat sätt att reagera i en sån här situation. Så vi står samman. Bildar en modern motståndsrörelse mot terrorism kan man väl kanske kalla det. För att låta sig kuvas av våld...Nä, det alternativet finns bara inte.


Hornmina. En kontaktmina, där det i piggarna sitter behållare med syra som antänder dynamiten inuti när passerande båtar bryter av dem.

Av Rhetorica - 26 juli 2011 16:41

Vi har alla sett bilderna. Sett hur gärningsmannen ler. Det är provocerande. Men jag tänker att där åker en man som ännu inte vet. En man som tror han har lyckats. En man som nu spenderar 4 veckor i total isolation, avskärmat från medier, utan möjlighet till brevkontakt, utan möjlighet till information i någon omfattning från sin omvärld.


Det är en man som ännu inte vet hur kapitalt han har misslyckats med sitt uppsåt att splittra det politiska Norge, som inte vet att samtliga partier i Norge har fått en ökad tillväxt av ungdomar under de senaste dagarna. Ungdomar som vill slåss för demokrati och humanitet. Som vill slåss för det multikulturella samhället. Det är en man som kommer få torka bort det där leendet tämligen tvärt om fyra veckor.


Gärningsmannen har sagt att det är bättre att vara hatad än bortglömd, och många har reagerat med att uppmana till att glömma bort honom. Minnas vad han gjort, men glömma honom. Själv gör jag det genom att i alla sammanhang han diskuteras aldrig nämna hans namn. För mig är han enbart "gärningsmannen". Någon som genom sina egna handlingar tagit bort sin egen rättighet att omtalas vid namn.


Jag tänker att det vore trevligt att slå upp tidningarna när rättegången börjar, och se att han inte heller där omtalas vid namn och att hans bild inte visas. Att det enda som skrivs är hur rättegången fortskrider, men att han reduceras till "gärningsmannen". Ett inget. Att den uppmärksamhet han hoppas på kring sin egen person helt enkelt uteblir. Att han inget mer är än en bubbla som spruckit. En varböld det gick hål på.


Jag lider med hans mor. Arma människa. Jag hoppas hon får det stöd hon behöver. Ingen av oss kan föreställa oss hur det känns att uppleva det chockerande i bombattentatet i Oslo, därefter den fruktansvärda massakern på Utøya, för att slutligen stå öga till öga med fasan att den som gjort allt detta är ens egen son. Den känslan måste för en mor (eller far, för den delen) ligga på gränsen för vad man som människa står ut med att ta till sig.

Av Rhetorica - 26 juli 2011 15:13

Media sier at ingen visste, at ingen kunne forutse det som skjedde i Oslo og på Utøya. Men det er ikke sant. Jeg visste. Eller jeg misstenkte sterkt i alle fall. At det som har skjedd skulle skje. I flere år har jeg sagt det. Jeg sa det så sent som for noen uker siden, når jeg snakket med en av vennene mine om situasjonen i hans hjemland, Syria. Jeg sa at det var mer sansynlig at en norsk person skulle utføre et terrorattentat rettet mot den norske regjeringen, enn at en terroristorganisasjon fra Midt-Østen skulle gjøre det.


Jeg fikk rett. Gode gud, jeg fikk rett. Jeg hater at jeg fikk rett.


For 22 år siden skrev jeg en oppgave om fremmedhatet i Norge. Det var høsten 1989. Jeg var 16 år gammel. Det var aktuelt allerede da. Siden det har jeg mer eller mindre sporadisk fulgt diskusjonene blandt folk, ikke minst via internett etter at det ble en vanlig kilde til informasjon.


For et par år siden skrev jeg en ny oppgave, denne gang på universitetet. Om Muhammed-karikatyrene. Jeg gjorde en omfattende research, og leste spaltekilometer etter spaltekilometer med informasjon, nyhetsrapportering og menneskers personlige meninger i forskjellige fora. Det var ganske skremmende. Det var da det på alvor stod klart for meg hvor stort hatet hadde vokst seg under de 20 årene som hadde gått. Jeg mistet også venner under denne tiden, venner som hatet muslimer og den norske regjeringen, og som nå også hatet meg fordi jeg påsto at det lå veldig mye strategi og politikk bakom hendelsene rundt Muhammed-karikatyrene, at det var en liten gruppe ekstremister som bevisst gjorde dette til ei brannfakle og der media i Vestverden spilte med gjennom å helle mer bensin på bålet.


Jeg kan ikke si at jeg kjempenøye har fulgt diskusjonene i forskjellige fora gjennom årene. Men nære nok til at jeg etter hvert som årene gikk skulle få oppfattningen om at dette ikke bare kunne skje, men også at det var mer sansynlig enn at ekstreme islamister skulle utføre en sånn handling. Gjør det meg smartere og mer intelligent enn alle andre? Nei. Absolutt ikke. Men jeg har selv opplevd en del av menneskers ondskap og kanskje er det lettere da å ikke avferde andre menneskers ondskap, å ikke tro at det bare er snakk. Kanskje er jeg bare litt mer cynisk enn folk flest. Jeg vet ikke.


Jeg hater at jeg fikk rett. Jeg ønsker så at jeg hadde feil. Ikke sånn at jeg heller hadde villet at en terrororganisasjon fra Midt-Østen skulle ligge bakom, men fordi så mange mennesker mistet livet i en situasjon jeg faktisk forutså. En situasjon jeg ikke vet om jeg kunne ha bidratt til å forhindre.


Det gir enorme skyldfølelser. Hadde jeg kunnet gjøre noe for å forandre det som har skjedd? Hadde det forandret noe om jeg hadde vært mer aktiv i debatten, om jeg hadde gått ut og ropt høyt at jeg mente at denne risikoen fantes? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg ikke kan si at det ikke skulle forandre noe. For det kan jeg ikke. Jeg vet ikke det. Jeg får aldri vite det.


Jeg vet at jeg underveis forandret noen få. Noen som ikke var helt sikre på dette med ekstremisme, som ikke var helt overbevist om at alle muslimer er dårlige mennesker. Det er en liten trøst. Men jeg kommer under resten av mitt liv spørre meg selv om jeg kunne ha påvirket flere. Jeg kommer for altid ha skyldfølelser for det som skjedde mitt lille land. For det som har skjedd med mine mennesker, mitt folk. For de som døde og for de som kommer ha sår i sjelen så lenge de lever. Om jeg bare kunne ha forandret noe for en eneste av dem. Bare det. Men jeg får aldri vite om jeg kunne ha gjort det. Jeg må leve med uvissheten. Med skyldfølelsen. Og jeg vet ikke hvordan man lever med det.


Grunnen til at jeg skriver dette er ikke for å lufte mine egne skyldfølelser. Det er for at du som leser skal ta til deg dem og tenke på hva du sier og hva du gjør i fremtiden. Fordi alle de ordene du aldri sa kan spille rolle ikke bare for deg, men for hele ditt folk. Din stemme teller. Alles stemmer teller i et demokrati. Ta til orde når du har noe konstruktivt å si. Bruk din rett til å forandre samfunnet når du føler at noe er feil. Vi har rett til det, vårt lands lover gir oss den retten. Brukt på rett måte, innenfor det demokratiske lovverket, kan vi forandre mer enn vi tror. Og om man ikke er fornøyd med noe som skjer i ens land, så er det ens plikt å ta det opp på demokratisk måte for å påpeke det, for å forandre det. Jo flere som tar til orde, desto sterkere blir vi. Vi blir mer demokratiske.


Et åpent, demokratisk samfunn begynner med de menneskene som går ut av sitt hus og sier sin mening isteden for å lukke både seg selv og sine meninger inne. Et mer medmenneskelig samfunn begynner med vennlige handlinger. Om du har noe godt å si om noen - si det i dag. Si det ikke om dem, si det til dem. Det er en bra begynnelse.


Bruk din stemme. Bruk din stemme også for de som ikke lengre kan bruke sin. Og bruk din stemme på en sånn måte at ikke også du må gå i nærkamp med din samvittighet og hver eneste dag så lenge du lever må se deg selv i øynene og spørre deg selv "Gjorde jeg nok eller kunne jeg gjort mer?", og ikke vite hva svaret er.


Til sist: Man kan selvfølgelig spørre seg om ikke myndighetene også burde ha forstått at denne risikoen fantes og om de ikke burde ha gjort noe. Men vi kan ikke legge skylden på dem, selv om mange nå gjerne vil fordele ansvaret for det som har skjedd. Nettopp fordi vi er et demokrati. Fordi vi har lover som beskytter hver enkelt av oss. Myndighetene har ikke retten til å gå ut og bestraffe noen for noe de kanskje kan tenkes gjøre i fremtiden. De kan ikke heller skrive lover og regler som gjør at sånt som dette ikke skjer. Da blir vi et diktaturisk samfunn der alles frihet blir satt på spill. Alles frihet. Også din og min.


Nei, dette er vårt ansvar. Folkets ansvar. Det er vi som gjennom ord og handling hver eneste dag må gjøre så mye vi kan for å skape og bibeholde et medmenneskelig samfunn. Jo mer hat vi gir uttrykk for, uansett i hvilken form, jo mer sprer det seg. Når vi offentlig går ut og sier at vi hater gjerningsmannen, når vi offentlig beskriver alle de fryktelige tingene vi vil gjøre med ham som hevn, når vi offentlig sier at vi vil at han skal dø, så lærer vi barna våre at det er ok å være et sånt menneske. Et menneske som hater, som hevner, som krever at andre skal dø når vi ikke liker det de står for. Da blir vi de ekstremister vi prøver å forhindre i vårt samfunn.


Vi kan ikke si at det er feil å hate, å hevnes, å drepe, samtidig som vi sier at vi hater, vil hevnes og vil drepe. Da lærer vi barna våre hva som er feil men samtidig at det som er feil også er rett. Da lærer vi barna våre at selv om det gjerningsmannen gjorde i Oslo og på Utøya er fryktelig feil, så er det også rett. For det er akkurat det gjerningsmannen gjorde. Han hatet, hevnet og drepte. Og vi er bedre mennesker enn det. Det vi være. Nå mer enn noen gang før.



Mitt lille land
Et lite sted, en håndfull fred
slengt ut blant vidder og fjord

Mitt lille land
Der høye fjell står plantet
mellom hus og mennesker og ord
Og der stillhet og drømmer gror
Som et ekko i karrig jord

Mitt lille land
Der havet stryker mildt og mykt
som kjærtegn fra kyst til kyst

Mitt lille land
Der stjerner glir forbi
og blir et landskap når det blir lyst
mens natten står blek og tyst
Skapa flashcards